Barn trenger sammenhengende og realistiske livsfortellinger, som også innlemmer de erfaringer og livsomstendigheter som er krevende. Særlig trenger de fortellinger delt med sine viktigste voksne.

Barn har medfødte egenskaper som skal sikre trygg sosial tilhørighet, og med det omsorg og utviklingsstøtte. Sentralt i disse utviklingsegenskapene er evnen til gjensidig dialog. Slik er barn aktive bidragsytere, ikke bare for å oppnå egen utviklingsstøtte. De vil også registrere og kjenne seg forpliktet til å yte hjelp, dersom det er andre i nære relasjoner som viser udekkede behov. Men barnets ressurser er selvsagt utilstrekkelige for å kunne være til støtte for andre som er i større underskudd, f. eks. om det er konflikt mellom viktige voksne, når de utsettes for vold og overgrep, når det sykdom og andre personlige og sosiale problemer. Uunngåelig vil barnet være deltaker i familiens liv, og derved også føle seg medskyldig og skamme seg over de avvik som utfordringene innebærer.

Barn som lever under slike forhold vil derfor leve med omfattende stress og belastning på sine sosiale egenskaper. Med det følger emosjonelle og atferdsmessige utfordringer. Ofte fordi de lider av manglende informasjon og støtte til å forstå den sammenhengen de har levd, eller lever og strever i.

Fortellingen om fellesskapet begynner tidlig i barnets liv. Vi vokser inn våre livsfortellinger gjennom hvordan vi blir møtt av både våre nærmeste og våre omgivelser. Men om viktige tema som påvirker familiens samspill og felleskap blir uten ord, blir det stort rom for individuelle feiltolkninger, eller fordreide beskrivelser med følelse av avvisning, heller enn åpent fellesskap. Om barnet tillegges, eller tillegger seg selv skyld og/eller skam for avvik i familien, kan det være på grunn av feilaktig informasjon og tolkning. Under slike forhold kan barnets livshistorie bli truende for barnets selvfølelse, og ikke det grunnlag for selvrespekt og tilhørighet som barnet trenger.