———————————–
Case: Anne 11 år Anne er 11 år da hennes pappa dør plutselig. Hun var til stede da han ble akutt hjertesyk. Det skjedde om natten da han falt om på vei til toalettet. Livet sto ikke til å redde, selv om medisinsk personell kom hurtig til for å hjelpe. Anne våknet av fallet og ble vitne til all dramatikken i forbindelse med forsøk på gjenoppliving. Hun var spesielt knyttet til han, en typisk pappajente. Han var alltid den som fulgte henne opp på håndballtrening og hans tekstmeldinger motiverte henne til innsats på skolen.
Tomrommet etter han er stort. Det tok to uker før hun greide å gå på skolen. Det er gått 7 måneder siden dødsfallet skjedde og mor er bekymret for henne. På skolen har hun blitt tiltagende mer ukonsentrert. Hun sliter med søvnen og tør ikke sove før mor er sovnet. Hun er redd for at noe skal skje med mor når hun er på skolen og hun lager seg fantasier om dette. Hun savner far intenst og gråter for seg selv hver eneste kveld. Skolen rapporterer om nedgang i prestasjoner og hjemme har hun sluttet med håndball og vil helst være hjemme. Venninnekontakten er redusert selv om hennes venninner fremdeles kommer hjem til henne på besøk.
————————————-
Anne er ikke et uvanlig eksempel på barns sorg når den blir komplisert. Her er det en intensitet som er sterkere enn vanlig og samtidig en varighet på reaksjonene som tilsier at hun trenger profesjonell hjelp. Redselen for mor forstyrrer søvnen og er medvirkende til skoleproblemene. Men samtidig er både lærere og helsepersonell usikre på hvor grensen mellom vanlig og komplisert sorg går.
Ulike typer komplisert sorg
Den variant av komplisert sorg som Anne her utviser er av den forlengede variant med både sterkt savn og engstelse eller separasjonsangst som kjernen i reaksjonene. En annen variant som er vanlig blant unge mennesker er at de skyver sine reaksjoner unna. Kanskje det er riktigere å si at reaksjonene kan kjennes så sterke at de unge møter dem med nedregulering eller bortskyving.
Denne typen er mye vanligere blant barn enn voksne, men underlig nok ikke godt studert. Om bortskyvingen skjer automatisk, og barnet beholder sin funksjonsevne, er det liten grunn til å tvinge barnet til å snakke eller få profesjonell hjelp. Det vil de sjelden være motivert for. Dersom de må bruke mye energi på å stenge reaksjoner ute, som f.eks. på å unngå samtale, steder og situasjoner som minner om den døde, kan deres liv bli så vanskelig at det er best å motivere dem for å ta imot hjelp.
Samtidig kan det være vanskelig å skille konstruktiv fra destruktiv unngåelse – det er gjerne hvor mye unngåelsen går ut over daglig fungering som avgjør dette.
En annen komplisert sorgtype er der problemene egentlig har sitt opphav på traumeområdet, mer enn på sorgområdet. Om Anne hadde vært svært plaget av minner fra dramatikken rundt hans død, kunne det ha svekket funksjon og skapt søvnproblemer. Slik kasuset er beskrevet er dette ikke tilfelle. En slik komplisert sorgtype kan benevnes traumatisk sorg. Her vil oppfølging fungere best når traumet prioriteres. Noen ganger sperrer de traumatiske opplevelsene for den vanlige sorgen, slik at hjelp på traumeområdet tar vekk en barriere som sperrer for et normalt sorgforløp.
En siste kompliserte sorgtype som skal nevnes er den som skapes av de voksnes håndtering av dødsfallet. Foreldre eller andre kan holde tilbake informasjon som barnet trenger for å forstå og forholde seg til et tap. Det kan være at de blir feilinformert, eller at de misforstår hva som skjedde og lager seg fantasier om egen medvirkning, eller at de voksne blir så slått ut av dødsfallet at de ikke makter å være der for sine barn og hjelper dem til å mestre det som skjedde.
Både denne og den traumatiske sorgtypen kan forebygges om familien tidlig får hjelp til å etablere en åpen og direkte kommunikasjon i familien, og traumatiske etterreaksjoner tidlig avhjelpes.
Tospors-modellen
Det er Margaret Stroebe og Henrik Schuts tospors-modell som er mest anvendt for å forstå sorg. Enkelt kan vi si at denne modellen sier at mennesker i sin sorgbearbeiding må finne en balanse mellom å gå nær dødsfallet (loss-oriented coping) og konfrontere det tap de har opplevd, og gå bort fra tapet og melde seg på livet igjen (restoration-oriented coping) (se Stroebe & Schut, 2010).
Den er bare i liten eller ingen grad blitt anvendt for å forstå barns sorg. Skal vi se barns sorg i lys av denne modellen er nok barn mest tilbøyelig til å anvende mest restoration-oriented coping. Det er jo bra, men nettopp på grunn av deres manglende evne til emosjonsregulering kan de i så stor grad unngå å gå nær tapet at de ikke får konfrontert og prosessert det. Det er også vanskeligere å motivere dem for å gå nær ved å si at det kan hindre problemer senere, fordi eksekutivfunksjonene i hjernen, de som er involvert i langsiktig planlegging, ikke er fullt utviklet.
Nyere forskning
Dessverre er det først og fremst blant voksne at det gjennomføres mye forskning på sorg. Her gjennomføres det forskning over hjerneområder involvert i sorg, over sorgens helsekonsekvenser og over nyere behandlingsmetoder.
Få nye rapporter har revolusjonert vårt syn på barns sorg, eller gitt banebrytende bidrag til nye behandlingsmetoder rettet mot barn. Samtidig er det riktig å si at vi stadig får utvidet vår kunnskap om sorg hos barn. Spesifikke opplegg for barn for hver av de typene av komplisert sorg som ble nevnt over er ikke utviklet. Samtidig vet vi mer om hva barn ønsker av hjelp – de ønsker støtte og hjelp fra både venner, familie og andre aktører (helsepersonell) og de ønsker å snakkes med, å lyttes til og de ønsker råd.
De ønsker også «friminutt» fra sorgen sammen med venner. Og de vil at foreldre skal få hjelp. Litt eldre barn ønsker et automatisk tilbud om hjelp fra psykologer, et tilbud som kommer tidlig og blir gjentatt, og rask tilgang på hjelp om de ønsket det. Med de mange nyere rapporter som har vist hvor viktig familieklimaet er, er det ikke vanskelig å trekke den konklusjon at tidlig hjelp til familien er en svært god investering i fremtiden for sørgende barn. Her har nyere forskning gitt viktige bidrag som kan benyttes i planlegging av oppfølgingstiltak. Stroebe, M., & Schut, H. (2010). The Dual Process Model of coping with bereavement: A decade on. Omega, 61 (4), 273–289.
————————————-
Atle Dyregrov
Professor, specialist i klinisk psykologi og grundlægger af Senter for Krisepsykologi i Bergen, Norge. Atle Dyregrov har i 35 år arbejdet med børn, unge og familier i sorg ved f.eks. sygdom eller dødsfald. Derudover har han gennem sit arbejde for UNICEF, FN, Red Barnet og Røde Kors arbejdet med børn og unge i krigs- og katastrofesituationer. Atle Dyregrov er forfatter til flere bøger om børn og sorg, som bruges til undervisning i mange lande. Oplev Atle Dyregrov, sammen med Anna Prip på kurset “Kompliceret sorg hos børn og unge – klik her og læs mere ->
———————————
Hjælp til forståelsen Ulike (no): Forskellige (da) Skyver … unna (no); Skubber …
